Besøket på Trandum

Besøket på Trandum

Etter gjentatte forsøk, får vi til sist laget en avtale med politiet på Trandum, slik at vi kan få møte Mohammad. Vi får ikke et tidspunkt utover «fredag,» og må vente på en telefonsamtale. De ringer fra Trandum, og vi får vite at vi har begrenset tid på oss. Vi setter straks kursen ut av Oslo. Kjøreturen til Trandum er lang og fengselet ligger bortgjemt og utilgjengelig. Utenfor ringer vi på calling-anlegget. Vi forteller vi er her for å besøke Mohammad, og blir sluset inn gjennom to store, høye metallporter. Inne i fengselet blir vi fortalt at det ikke er tillatt å fotografere eller bruke mobiltelefon, noe som også er tydelig gjentatt i form av skilt på veggene.

Vi blir tatt med inn til et møterom. Rommet er lite og veldig sterilt, med hvite vegger. I midten av rommet er det fire stoler. Det er et vindu på den ene veggen, men utsikten er langt i fra oppløftende. Utenfor ser en bare et nakent stort område, omkranset av piggtråd og metallgjerder.

Politiet går for å spørre Mohammad om han ønsket besøk. Litt etter, blir Mohammad ført inn i rommet. Døren blir låst fra utsiden. Vi klemmer hverandre, og spør hvordan han har det. Han er mer interessert i å få vite hvordan det går med oss i leiren. Han gir uttrykk for at han er bekymret for leiren, og sier han ikke får noen informasjon her. Han sier han er veldig redd, og vet ikke hva som vil skje.

Han forteller at han hadde sittet rolig i et rom den første dagen. Drukket te og sett på TV. Brått hadde fem politifolk kommet inn i rommet og tatt fra ham ID-kortet. Han ble tatt med til et enerom. En liten celle. Dette er rommet hvor han nå tilbringer tiden. Om rommet forteller han at det er lite, bare noen få kvadratmeter. Døren er en tykk celledør med en liten luke som kan åpnes fra utsiden for kommunikasjon. Foruten sengen er rommet helt nakent. Han forteller at hans eneste kilde til dagslys er en liten kvadratisk åpning i taket over senga. Veggene er uten vinduer.

Videre forteller han at han ikke får lov til å snakke med noen andre på Trandum. Skal han ut av rommet for å gå på do, må han først ringe på en ringeklokke, gjerne 10-15 ganger, for så å bli fulgt til toalettet. Ønsker han et glass vann, får han dette gjennom luken i døra. De ansatte på Trandum har kommet med mat til ham, men han sier han ikke vil spise. Han sier at de gangene de ansatte kommer med mat, er de eneste gangene han har noen kontakt med mennesker her.

«Si til folkene i leiren at de ikke skal bekymre seg for Mohammad. Jeg vil ikke spise noe før jeg møter dere igjen i leiren,» sier han. I går har han bare drukket vann med salt. Mens vi prater med ham, har han en kopp med vann i hendene. Han forteller at dette er den siste koppen han vil drikke  frem til han slipper ut av Trandum og er tilbake i leiren.

Vi tar kontakt med politiet, spør om vi kan få vise Mohammad noe fra Facebook. Det går greit, så lenge Mohammad ikke bruker telefonen til å ringe noen, blir vi fortalt. Vi viser ham Facebook-arrangementet for fakkeltoget på lørdag, innslaget fra TV2-nyhetene. Bilder fra demonstrasjonen etter at han ble arrestert. Han forteller at han er veldig takknemlig for all støtte og alle som vil hjelpe ham. Vi merker at han får en god følelse av å se dette. Han ser at han ikke er alene.

I det vi skal forlate hverandre smiler han til oss. Han har håp, og i det vi drar, ber han oss hilse til de andre i leiren.

Det er sjokkerende at slike steder eksisterer i Norge. Politiet på Trandum er ikledd beskyttelsesutstyr. Hele området er ikke ulikt de okkuperte områdene, og minner ganske mye om et israelsk sjekkpunt. Møtet på Trandum er et sterkt og veldig vanskelig øyeblikk, det verste hittil i Norge.

Lørdag 3. desember er det fakkeltog for Mohammad. Oppmøte ved Palestinerleiren klokka 16:00.