Monday, December 5, 2011

I juridisk gråsone

I juridisk gråsone

BAK LÅS OG SLÅ

BAK LÅS OG SLÅ - Sivilombudsmannen fastslår at Trandum kan oppleves som hardere enn et opphold i fengsel. Det kan Emanuel Agara skrive under på. Han lever på frysetørret mat.

Foto: Andrian Ørhn Johansen

Dommen er falt over internatet på Trandum som er uten rettslig regulering. Likevel sitter Emanuel Agara (25) innesperret og blir vekket hvert kvarter.
23.02.2007 00:00 – Av Dag Herbjørnsrud

Onsker lovregulering

Roar Hanssen i Politiets utlendingsenhet (PU) påpeker at alle som er på Trandum på grunn av tvil om identitet er varetektsfengslet av retten fordi retten mener at det er grunn til å tvile på den oppgitte identiteten.

Han viser til at PU har gjort flere undersøkelser mens Agara har vært på Trandum. Alle undersøkelser tyder på at han ikke er fra Liberia. PU undersøker nå hvilket land han egentlig er fra.

– Politiets utlendingsenhet ser frem til å få på plass loven om utlendingsinternatet som nå er til behandling i Stortinget. PU har i lang tid etterlyst en bedre lovregulering av utlendingsinternatet. Internatet på Trandum er det eneste i landet, og det fantes ingen mal for hvordan dette skulle drives da det ble etablert, sier Hanssen til Ny Tid.

– Loven som nå kommer besvarer mange av de tingene som Sivilombudsmannen har kommentert. For å bedre aktivitetstilbudet, er det nå under bygging et aktivitetssenter. Dette er ventet ferdig i mai i år. PU er også positiv til etableringen av et tilsynsråd.

[internert] Emanuel Agara har sittet innesperret et halvt år.

– Jeg ber til Gud om å slippe ut herfra. Jeg kan dra til Liberia, hvor som helst. Jeg blir gal av å være her, uttaler Agara.

Han sier at han er 25 år og kommer fra det borgerkrigsherjede Liberia, som han ti år gammel skal ha flyktet fra med moren. Etter at moren døde av tuberkulose i Ghana, fikk han med seg Bibelen hennes og ble blindpassasjer på et skip til Skandinavia. Tuberkoloserammede Agara har vært i Norge siden 2004. De siste seks månedene har han sittet på Politiets utlendingsinternat på Trandum, en ombygget militærbrakke ved enden av rullebanen på Gardermoen flyplass som egentlig var beregnet til kortidsopphold for utlendinger på noen få dager. Også små barn har hatt måttet være innesperret her.

15. februar la Sivilombudsmann Arne Fliflet fram sin rapport om forholdene: «Jeg har særlig funnet grunn til å fremheve at fraværet av en nærmere rettslig regulering av internatets drift er slående og klart uheldig i forhold til de internertes sikkerhet.»

24. februar i fjor hadde Ny Tid et førstesideoppslag om forholdene: Frysetørret mat, vekking hver halve time og manglende luftemuligheter skapte reaksjoner. Leder for advokatforeningen i Oslo krets, Arne Humlen, kalte Trandum «et regime utenfor alle eksisterende normer.» Han trakk paralleller til Guantánamo Bay. 1. mars 2006 besøkte Sivilombudsmannen stedet.

– Trandum framstår som fengselslignende, men uten det regelverket som fengsler er underlagt, sier kontorsjef Eivind Sveum Brattegard.

– Hvordan kan myndighetene drive et slikt sted siden 2004 uten å ha rettslig regelverk eller forskrifter for de man sperrer inne?

– Vi er ikke rette instans for et slikt spørsmål, men dette er helt klart uheldig.

16. februar la Justisdepartementet fram sitt forslag til regelverk for Trandum, hvor 2093 personer var innesperret i 2006. Det vil ta måneder før ny lov trer i kraft.

Agara påstår at han tirsdag ble fortalt av politiet at han må bli på Trandum i seks måneder til. Han har fått forståelse av at et videre opphold må godkjennes hver fjerde uke av domstolene.

– Kanskje sier de det for å bryte meg ned, jeg vet ikke. Myndighetene tror ikke på at jeg er fra Liberia, men ikke noe land vil ta imot meg, sier Agara.

På Trandum får man ikke varm mat som i norske fengsler, bare frysetørret turmat. Agaras norske venn Asgeir Føyen opplyser at han ikke får bringe annen mat til ham. Søknaden om cd-spiller er avslått. Agara må vaske klærne selv for hånd. Han henger dem til tørk på rommet. Når han dusjer, kommer vaktene inn og sjekker
.
Han blir også overvåket når han går på do, og påstår at han vekkes hvert kvarter natten gjennom.
Ifølge Sivilombudsmannen er det «et tankekors» at Trandum ble opprettet etter kritikk fra Europarådets torturovervåkningskomité, som mente det var feil å plassere utlendinger med usikker identitet i varetekt med kriminelle.

Trandum skulle derfor få et «mykere preg». Men Sivilombudsmannen fastslår at mye ved Trandum «må oppleves som hardere enn opphold i fengsel». Som maten, inspeksjonene, manglende aktiviteter og flere personer på ett rom. Noen uker etter Ny Tids oppslag ble Trandums glattcelle stengt i mai i fjor.

– Jeg likte meg på Oslo Kristne Senter. Mitt største ønske er å få lære å lese, slik at jeg kan lese Guds ord. Bare Gud kan hjelpe meg ut herfra, sier Agara.

PFU sak angående artikkel i Ny Tid

http://www.pfu.no/case.php?id=1739

Var denne avgjørelsen enstemmig?

- Statens søplekasse

- Statens søplekasse

Asylsøkere
Asylsøkere - Trandum Interneringsleir
Foto: Kim Nygård

Trandum interneringsleir ved Gardermoen ble bygget for kortidsopphold. Nå sitter folk der opptil ett år, mens de fores med frysetørret mat.
24.02.2006 00:00 – Av Gunnar Thorenfeldt

– Jeg lover å forlate landet. Jeg lover å aldri komme tilbake. Bare slipp oss ut herfra, ber Muhamed Alic (43). Gjennom vinduet kan man se enda et fly forlate Gardermoens rullebane. Kona hans Liza (41) gråter. Rommet består av seks senger og et bord. På bordet ligger det en bibel på serbokroatisk.
– Jeg orker ikke mer. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sier hun.

De to sigøynerne fra det tidligere Jugoslavia har vært på Trandum utlendingsinternat i 28 dager. De hadde med sine tre barn da de kom til Norge i 2005. Da Muhamed og Liza ble arrestert i januar var de ikke sammen med barna.Nå vet ikke norske myndigheter hvor de tre barna på femten, tretten og tolv år er.

– Dette er ikke noe sted for barn. Kan ikke i hvert fall kona få lov til å gå slik at hun kan være sammen med dem, spør ektemannen Muhamed.
Han og kona hevder at heller ikke de vet hvor barna befinner seg.

Guantánamo
Liza og Muhamed er bare to av de som er arrestert gjennom paragraf 37 i Utlendingsloven. Dersom en utlending nekter å oppgi sin identitet, eller «det er skjellig grunn til mistanke» om at de oppgir falsk identitet, kan de pågripes og fengsles. Samlet fengslingstid kan ikke overstige tolv uker, «med mindre det foreligger særlige grunner». Det betyr i praksis at det ikke finnes noen tidsbegrensing på hvor lenge de kan sitte fengslet. For Muhamed og Liza betyr det at de kan risikere å bli værende på Trandum i svært lang tid.
Advokat Arild Humlen er leder for advokatforeningen Oslo krets, som organiserer over 3500 advokater, og har en av de innsatte som sin klient. Humlen mener det er flere likhetstrekk mellom behandlingen av de internerte på Trandum og USAs fangeleir på Guantánamo.

– Man lager et regime utenfor alle eksisterende normer. Det er jo det som er Guantánamo-tankegangen. Man lager et fengsel hvor man slipper å forholde seg til samfunnets grunnleggende normer. Det kan vi ikke akseptere, sier Humlen.

Han har bedt Advokatforeningens menneskerettighetsgruppe vurdere i hvilken grad forholdene på Trandum strider mot menneskerettighetene.

– Forholdene strider helt klart med den europeiske fengselskonvensjonen. Og dette bærer på alle måter preg av å være fengsel, sier Humlen.

Han mener at behandlingen på Trandum også kan være i strid med artikkel tre i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, hvor det står «Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.»

Siste stopp
Mens andre fanger sitter i fengsler med gode fasiliteter, må utlendingene sitte på et internat som kun er beregnet på opphold over noen få døgn. Den tidligere militærleiren skulle egentlig bare fungere som siste stopp før utlendinger med ulovlig opphold ble sendt ut av landet. For fire år siden sa daværende kommunalminister Erna Solberg til Stortinget at «internatet er kun beregnet for kortiddsopphold […] Da internatet på Trandum ikke er tilrettelagt med tilbud for lengre fengselsopphold, holdes ingen i varetekt der i mer enn 14 dager»
.
Men et år senere skjedde det noe. Fengselskøene ble stadig lengre, og politiet tok over ansvaret for Trandum. I oktober i fjor besøkte Europarådets torturovervåkings-komité internatet. De fant ut at en person hadde vært innelåst på Trandum i over et år. Dessuten slo de fast at aktivitetstilbudet er for dårlig når personer holdes der over lengre tid.

Langdryg affære
Liza er alvorlig syk. Norske spesialister har slått fast at hun må gjennomgå en operasjon for å fjerne cyster i mageregionen.

Hver halvtime hele døgnet kommer det en vakt inn på rommet deres for å sjekke at vinduet er forsvarlig låst.
– Selv om jeg tar sovepiller får jeg ikke sove. Jeg må ligge med alle klærne på, jeg er redd for at de skal se meg naken, sier Liza. En vekter som lytter til samtalen sier flaut «at de forsøker å være så stille som mulige».
Fredag 24. februar skal saken deres opp for Oslo Tingrett. Liza har innrømmet at hun kjøpte

identifikasjonspapirene for 100 euro av en mann. I dommen fra Asker og Bærum Tingrett står det at «retten finner at det er overveiende sannsynlig at de fremstilte vil unndra seg politiets videre etterforskning hvis de ikke fengsles». Men mange sigøynere fra det tidligere Jugoslavia mangler identifikasjonspapirer. Selv påstår de at de er fra Bosnia og Serbia.

– Det er svært usikkert om bosniske og serbiske myndigheter ønsker å utstede id-dokumenter til sigøynere, sier deres advokat, Halvor Gjengstø. Og så lenge de ikke har noen gyldige id-dokumenter, er det heller ingen land som vil ta dem i mot.

Gjenstø tror de kan risikere å sitte lenge i internatet.

– Dette kan bli en langdryg affære, sier han.
Advokaten mener alternativet er at de overføres til et ordinært asylmottak, slik at de kan gjenforenes med barna sine.

– Jeg tror det er få som er klar over hvor ille forholdene her er. Dette er statens søppelkasse for menneskelig avfall, sier advokat Trond Olsen Næss
.
Den eneste maten de innsatte får er frossen turmat og brødskiver. I tillegg ligger Trandum internat i enden av Gardermoen flyplass. Så søvn er ifølge de innsatte en mangelvare.

Næss har hatt to klienter som har sittet i internatet over lengre tid. Den ene klienten satt fra august i fjor til januar i år. Den andre satt fra september til slutten av januar.

– Jeg synes det er rart at ikke folk lengre opp i systemet reagerer. Jeg lurer på hvor mye de vet, sier Næss.

Saturday, December 3, 2011

Transportert til Trandum for deportasjon

Kjære …. 24 dager før jul ble en 21 år gammel palestinsk asylsøker fra den Palestinske leiren ved Jakob Kirke hentet fra gata i Oslo og transportert til Trandum for deportasjon tilbake til vestbredden.

Mohammed Abu Arman kom til Norge 18 år gammel, har tilbragt to og et halvt år i asylmottak og har i ni måneder deltatt i demonstrasjon mot Norges inhumane asylpolitikk. Som mange unge palestinske menn har Mohammed opplevde å komme i en konflikt-situasjon med Fatah bevegelsen - noe som gjør at han med rette frykter for sitt liv. 

Det går klart fram både fra Landinfo, dokumenter fra uavhengige seriøse menneskerettighets organisasjoner og FNs høykommisær at Palestina regnes som et usikkert sted å oppholde seg i. Dette gjelder både på grunn av okkupasjons-situasjonen men også på grunn av at palestinerne kommer i konflikt med sine egne myndigheter. 

Hvorfor fortsetter Norge å deportere folk til en så usikker situasjon? Mens nordmenn teller ned dagene til lykkelig overdådig julefering, er hver dag fremover nå preget av frykt og uvisshet for palestinerne i leiren. Mohammed, deres kjære bror og minstemann i flokken, sitter i fengsel og alle bekymrer seg over hva som vil møte han i vestbredden. 

Palestinerne spør stadig; hvem kan vi støtte oss på? hvem kan vi snu oss til? HVEM står ansvarlige for våre liv? Hvem av oss blir den neste? Palestinerleiren og alle deres støttespillere ber om at norske politikere nå involverer seg i saken, ikke lukke øynene for hva som skjer i det som ofte kalles "verdens beste land" og krever at deportasjoner tilbake til et land som ikke offisielt eksisterer opphører. 

Start debatten om asylpolitikk, og start den nå! Det er på høy tid, og altfor mange skjebner er allerede blitt offer for en Norges asylpolitikk. Videre ber vi spesifikt om at saken til Mohammed Abu Arman blir behandlet på nytt. En av våre palestinske venner sier: Et liv uten håp, er intet liv. Deres drøm er enkel; å være et trygt menneske i et trygt samfunn. 

Vi appelerer til medmennesket i dere og håper at dere ikke ignoerer dette brevet. med vennlig hilsen, Palestinerleirens støttegruppe i Norge

FAKKELTOG FOR MOHAMMAD

FAKKELTOG FOR MOHAMMAD

Besøket på Trandum

Besøket på Trandum



Etter gjentatte forsøk, får vi til sist laget en avtale med politiet på Trandum, slik at vi kan få møte Mohammad. Vi får ikke et tidspunkt utover «fredag,» og må vente på en telefonsamtale. De ringer fra Trandum, og vi får vite at vi har begrenset tid på oss. Vi setter straks kursen ut av Oslo. Kjøreturen til Trandum er lang og fengselet ligger bortgjemt og utilgjengelig. Utenfor ringer vi på calling-anlegget. Vi forteller vi er her for å besøke Mohammad, og blir sluset inn gjennom to store, høye metallporter. Inne i fengselet blir vi fortalt at det ikke er tillatt å fotografere eller bruke mobiltelefon, noe som også er tydelig gjentatt i form av skilt på veggene.

Vi blir tatt med inn til et møterom. Rommet er lite og veldig sterilt, med hvite vegger. I midten av rommet er det fire stoler. Det er et vindu på den ene veggen, men utsikten er langt i fra oppløftende. Utenfor ser en bare et nakent stort område, omkranset av piggtråd og metallgjerder.

Politiet går for å spørre Mohammad om han ønsket besøk. Litt etter, blir Mohammad ført inn i rommet. Døren blir låst fra utsiden. Vi klemmer hverandre, og spør hvordan han har det. Han er mer interessert i å få vite hvordan det går med oss i leiren. Han gir uttrykk for at han er bekymret for leiren, og sier han ikke får noen informasjon her. Han sier han er veldig redd, og vet ikke hva som vil skje.

Han forteller at han hadde sittet rolig i et rom den første dagen. Drukket te og sett på TV. Brått hadde fem politifolk kommet inn i rommet og tatt fra ham ID-kortet. Han ble tatt med til et enerom. En liten celle. Dette er rommet hvor han nå tilbringer tiden. Om rommet forteller han at det er lite, bare noen få kvadratmeter. Døren er en tykk celledør med en liten luke som kan åpnes fra utsiden for kommunikasjon. Foruten sengen er rommet helt nakent. Han forteller at hans eneste kilde til dagslys er en liten kvadratisk åpning i taket over senga. Veggene er uten vinduer.

Videre forteller han at han ikke får lov til å snakke med noen andre på Trandum. Skal han ut av rommet for å gå på do, må han først ringe på en ringeklokke, gjerne 10-15 ganger, for så å bli fulgt til toalettet. Ønsker han et glass vann, får han dette gjennom luken i døra. De ansatte på Trandum har kommet med mat til ham, men han sier han ikke vil spise. Han sier at de gangene de ansatte kommer med mat, er de eneste gangene han har noen kontakt med mennesker her.

«Si til folkene i leiren at de ikke skal bekymre seg for Mohammad. Jeg vil ikke spise noe før jeg møter dere igjen i leiren,» sier han. I går har han bare drukket vann med salt. Mens vi prater med ham, har han en kopp med vann i hendene. Han forteller at dette er den siste koppen han vil drikke  frem til han slipper ut av Trandum og er tilbake i leiren.

Vi tar kontakt med politiet, spør om vi kan få vise Mohammad noe fra Facebook. Det går greit, så lenge Mohammad ikke bruker telefonen til å ringe noen, blir vi fortalt. Vi viser ham Facebook-arrangementet for fakkeltoget på lørdag, innslaget fra TV2-nyhetene. Bilder fra demonstrasjonen etter at han ble arrestert. Han forteller at han er veldig takknemlig for all støtte og alle som vil hjelpe ham. Vi merker at han får en god følelse av å se dette. Han ser at han ikke er alene.

I det vi skal forlate hverandre smiler han til oss. Han har håp, og i det vi drar, ber han oss hilse til de andre i leiren.

Det er sjokkerende at slike steder eksisterer i Norge. Politiet på Trandum er ikledd beskyttelsesutstyr. Hele området er ikke ulikt de okkuperte områdene, og minner ganske mye om et israelsk sjekkpunt. Møtet på Trandum er et sterkt og veldig vanskelig øyeblikk, det verste hittil i Norge.

Lørdag 3. desember er det fakkeltog for Mohammad. Oppmøte ved Palestinerleiren klokka 16:00.

Thursday, December 1, 2011

Mohhamed Abdelrahim

Noen fakta, skrevet av Evy Ellingvåg:

Mohammad skal deporteres….hvorfor skal han det, og hva vil han møte?
Mohammad er en ung mann på ….år fra ….på Vestbredden. I 2009 (?) kom han som asylsøker til Norge, landet i nord som hadde gått lang i å anerkjenne palestineres rett til eget land – så langt at vi var med og laget Oslo-avtalen.
Når man er ung og mann i palestina, eksisterer det forventninger til at man skal forholde seg til en okkupasjon som har pågått i 60 år. Dette fører til at mange unge menn fra palestinske områder kommer i konflikt – enten med egne myndigheter, eller med israelske okkupasjonskrefter. Det er arven de har fått.
Fram til 2009 fikk så godt som alle palestinere flyktningstatus i Norge. For at man skal innvilges denne statusen, skal man ha en «velbegrunnet frykt for forfølgelse, på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemsskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning.» FNs høykommisær for flyktninger har anbefalt at ingen flyktninger fra Vestbredden eller Gaza returneres.
Til dette svarer UDI: «UNHCRs anbefalinger fra 2001, sier: “Under the current circumstances of generalized violence in Gaza and the West Bank, no returns of Palestinian refugees to these areas should be conducted”. UNHCR har ikke endret sine anbefalinger siden 2001, selv om situasjonen i stor grad har endret seg.
UDI følger ikke FNs anbefalinger når det gjelder retur av palestinere til Vestbredden/Gaza fordi vi mener at den generelle sikkerhetssituasjonen ikke lenger er av en så alvorlig karakter at alle personer fra Vestbredden og Gaza står i en reell fare for å bli utsatt for en umenneskelig behandling ved en eventuell retur.»
Litt raske fakta; (hentet fra UNRWAs OCHA )
• Det ukentlige gjennomsnittlige angrep fra bosettere som har resultert i Palestinske skadede og ødeleggelse av eiendom har økt med 40% i 2011, sammenliknet med 2010, og med over 165% sammenliknet med i 2009
• I 2011 har tre palestinere blitt drept og 167 blitt såret av israelske bosettere. I tillegg er en palestiner drept og 101 andre er såret av israelske soldater som følge av konflikter mellom bosettere og palestinere.
• Åtte israelske bosettere er drept og 30 skadet av palestinere i 2011, sammenliknet med fem drepte og 43 skadede i samme periode i 2010.
• I 2011 har nærmere 10 000 palestinsk-eide trær, primært oliventrær blitt skadet eller ødelagt av israelske bosettere. Dette undergraver levekårene til hundrevis av familier.
• I juli 2011 ble et samfunn på 127 mennesker fordrevet, som følge av gjentatte angrep fra bosettere.
• Over 90% av klager fra Palestinere til Israelsk politi vedrørende vold fra bosettere har blitt henlagt.
Disse faktaene er bare de som omhandler konflikter mellom bosettere og palestinere. Bosettingene er folkerettsstridige og brudd på avtaler mellom Israel og Palestina. Generalkommisær i UNRWA forteller at det ligger 3000 ordre om destruksjon av hus og venter, og han sier : "The worst is yet to come, unless much more urgent and effective pressure is exercised to stop these abuses."

Byggingen av muren mot Palestina begynte i 2003. Dette har åpenbart ført til et høyere konfliktnivå. UDIs uttalelse om at situasjonen har blitt bedre i perioden etter 2001 savner dekning i realitetene, og pr i dag er muren ca 670 km lang. Inne på Palestinsk område er det tusenvis av israelske check-points, og veier går mellom bosettingene, der palestinere ikke har lov å kjøre.
På denne bakgrunnen velger norske myndigheter å la være å følge FN’s høykommisærs anbefalinger – fordi vi ikke «syns» situasjonen har blitt verre siden 2009.
Mens Israelske myndigheter tilbakeholder Palestinske skattepenger som straff for at Palestina søkte om opptak i UNESCO, og mens den israelske stat opprettholder og utvider bosettinger inn på palestinsk område, mens den arabiske vår krever demokratiske rettigheter for millioner av innbyggere, henviser norske myndigheter til at det er trygt å returnere for en ung mann til Vestbredden.
Vær med på å kreve at vi forholder oss til høykommisærens anbefalinger, og bistå i kravet om at Mohammed må få den status som tilkommer ham; han er en statsløs på flukt fra krig og konflikt, og skal beskyttes etter de konvensjoner vi har tilsluttet oss!